Henging

Henging innebærer at man med et tau rundt halsen henger forbryteren opp slik at vedkommende blir kvalt. I større byer hadde man permanente galger; i forbindelse med større militære installasjoner likeså. På landet ble furutrær brukt til samme formål - derav betegnelsen "dømt til Galge og Green". Bildet er fra Magnus Berrføtts saga og illustrerer hengingen av to opprørere, Steigar-Tore og Egil Aslakson. Den første var såpass diger at hodet ble revet av kroppen (sees på bildet), mens den andre ble hengt lege artis. Tegningen er laget av Wilhelm Wetlesen rundt 1898.

Måten dette ble utført på i Norge var at man bøyde en gren ned, bandt tauet rundt grenen og den dømtes hals; for å å slippe grenen. Den dømte ville da rykkes oppover, eller som Snorre skriver "da galgetreet slo opp, var Tore så tung at halsen ble slitt av". Denne metoden var i bruk i USA under navnet "sudden suspension". Den dømte sto da ved en galge med tau rundt halsen, men tauet var via to trinser koblet til en motvekt i et annet rom. Når denne motvekten falt, ble den dømte rykket i været.

I andre lang førte man den dømte opp op en stige, festet tauet rundt halsen og snudde stigen vekk; eventuelt kunne man plasere den dømte på en vogn som så ble kjørt unna. I siste halvdel av 1800-tallet begynte man i England med "long drop" hvor den dømte falt langt ned igjennom to klappdører. Tanken var at denne metoden skulle knekke nakken på den dømte i steden for å strangulere vedkommende

Henging var straff for desertering (militær straffelov), for innbruddstyveri, hestetyveri og for tyveri etter å ha flyktet fra fengslet (sivil straffelov).

Ved Forordningen av 20. februar 1789 ble henging opphevet som sivil straff i Norge og Danmark. Den siste person som ble hengt i Norge var Anders Larsen i Kristiansand 1765 - han hadde begått innbrudd.